
Man skulle nesten ikke trodd at år 2020 skulle bli så spesiell. Vi begynte året med å se etter et håp i de små nyttårsforsettene som vi hadde viet året ut. I slutten av januar så jeg enden i tunnelen, eller rettere sagt slutten på arbeidet som fagarbeider i en barnehage.
Etter å ha vært sykemeldt i en kort stund, kom nyhetene fra Kina. Et virus hadde spredd seg og gjort mange syke. Vi nordmenn trodde at dette viruset skulle ikke komme til Norge, og så oss som trygge. Siden det første dødsfallet i mars ble kjent, har antall dødsfall blitt registrert oppe i 404 dødsfall i Norge.
Etter den tiden har folk med sine konspirasjonsteorier og mainstream-media fylt på øl-glasset for å gjøre folk fulle på informasjon. Alt fra fakta til fiktive informasjon and you name it.
Også blir Norge stengt ned, en veldig rar opplevelse av å være helt alene. Hverken familie eller venner hadde jeg kontakt med på en stund, og slik opplevde mange nordmenn rundt om i Norge.
I utlandet kunne vi følge med på nyhetene fra Italia og Spania med de store overskriftene. Og her snakket vi om flere hundre dødsfall hver dag, og flere tusen nye smittetilfeller hver dag.
Hele koronasituasjonen har gjort flere deprimerte, men det har også ført til at flere har opplevd et samhold blant folket. Vi kan jo nesten si at vi aldri har vært så nære hverandre enn før, men her snakket vi nordmenn mye med hverandre i telefon og på videochat.
Ja, jeg tror også at år 2020 har vært et spesielt år. I stedet har jeg brukt tiden til å gjøre andre ting enn å la koronasituasjonen få større plass.
2020 har også vært et godt år. For det første ble jeg onkel til Leah, og for det andre avsluttet jeg med journalistikken. Og ikke minst gjorde jeg comeback med bloggingen og film. I ettertid blitt kjent med mange nye mennesker.
Endelig kan vi slappe av, og gå inn i det splitter nye Pfizer-året! Fortsatt må vi holde avstand, og holde hendene rene med Antibac.