Det er sjelden jeg skriver om personer, men det er en person som har gjort et sterkt inntrykk på meg som journalist. Som journalist har jeg erfart at man alltid skal være nøytral og ikke favorisere personer. Dette handler ikke om å nøytralisere eller å favorisere en person. Dette handler om en person som har gjort inntrykk på meg som journalist.
Celestina Andreassen er kanskje den deltakeren i Miss Norway som skiller seg mest ut. Og når jeg mener at hun skiller seg ut, så mener jeg at hun er den deltakeren som jeg sent vil glemme.
En dag gjør jeg en avtale med Celestina om å ringe til henne i forbindelse med et intervju. Jeg skal lage en artikkel om Celestina som er deltaker i missekonkurransen Miss Norway. Det blir et portrettintervju som er preget med et liv med MS.
MS (Multippel sklerose) er en nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet, som hjerne og ryggmarg. Sykdommen kan variere betydelig fra person til person. Det finnes en rekke behandlinger som kan bremse sykdommen., ifølge nettstedet helsenorge.no. Med andre ord; Det er en kronisk sykdom.
Det som gjør et sterkt inntrykk, er at Celestina velger å gå den veien som Miss Norway-deltaker. Hun velger å la de gode opplevelsene og minnene gå foran det som er negativt.
Jeg kjenner ikke Celestina, men jeg husket jeg snakket med henne på telefonen i forbindelse med et portrettintervju. Artikkelen fikk tittelen; MS-rammede Celestina (23) vil nå toppen, og har siden den gang blitt lest av over 150.000.
I ettertid har hun fått mye oppmerksomhet, hvor hun blant annet fikk plass i Se & Hør, Nettavisen, Akershus Amtstidende, og flere andre medier. Selvsagt, men jeg unner henne. Jeg unner hennes ståpå-viljen og den energien hun har.
Og tittelen er noe jeg aldri har angret, fordi Celestina har nemlig nådd toppen. Hennes sykdom har gjort mange bevisste på èn ting: Man vet aldri hvordan personer har det, og vi vet aldri hvilke sykdommer eller hva som gjør at de skiller seg ut. Celestina er et eksempel på dette selv om jeg kan forstå hennes innlegg om fordommer og uvitenhet.
Gjennom tidligere telefonsamtaler og artikler har jeg blitt litt kjent med henne. Og jeg husket den første gangen da jeg snakket med henne. Da fortalte Celestina selv at hun hadde sykdommen, og da kan jeg huske at det gjorde et stort inntrykk på meg. Det ble stille en stund i telefonen, og hun spurte om jeg var fortsatt tilstede. Ja, jeg var tilstede, men jeg måtte ha en liten pustepause før jeg startet igjen.
Det som gjør Celestina til en unik person, er at hun motbeviser folk som har fordommer og uvitenhet om hennes sykdom. Hun står opp raket rygg og beviser folk at hun skal klare dette, uansett om enkelte av dagene kan være en dal og dagbane slik jeg har skjønt det.
Ikke vet jeg hvor hun henter den positive energien, men det er det som skiller henne ut fra de andre deltakerne. Og det er det som gjør at hun har nådd toppen på en annen måte.
Takk Celestina for at du åpner opp!
(Celestina har godkjent innlegget før publisering)
