Det er ikke en dag jeg ikke tenker på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg har tidligere vært åpen om det, og jeg har så lyst til å gjenta det slik at folk forstår at det å komme til Norge er noe av det største jeg har opplevd. Som 3 år og 9 måneder ble jeg og min tvillingbror adoptert. Før den tida levde vi på et barnehjem i Navodari. Eller i fattigdom med andre ord.
Jeg fikk vite for noen år tilbake at vår biologiske mor forlot oss på et barnehjem fordi hun ikke hadde råd til å ivareta oss hjemme. Bare noen år senere døde hun på grunn av sykdom slik vi har blitt fortalt.
For meg er det ganske sprøtt å tenke over at to nordmenn reiste ned til Romania, seks år etter kommunismens fall for å hente oss.
I 2019 publiserte nettstedet Forskning.no en artikkel som gjorde meg enda nysgjerrig. Da mener jeg ganske så nysgjerrig. Det vil si at det ga meg en bekreftelse på at det som skjedde på barnehjem i Romania stemte med det som kom frem i artikkelen.
«Gjennom flere studier har de blant annet vist at omsorgssvikten gir økt risiko for fysiske helseproblemer som forkorter livet, og at den kan skade hjernen.» Rapport av The Bucharest Early Intervention Project
På 19990-tallet kunne barnehjemmene i Romania sjokkere en hel verden. Bilder av underernærte barn som viste beina, fluer som begynte å spise av dem osv.
I artikkelen som ble publisert på nettstedet kommer det frem at barnehjem påvirket hjernen til rumenske barn helt opp til tenårene.
Jeg og min tvillingbror bodde på et barnehjem i Navodari i Romania frem til 1995. Fortsatt er det ingenting som sier hvor lenge vi har bodd der. Det sies at de som bodde innerst inne i rommet fikk mindre oppmerksomhet, noe som førte til at mange av barna ble understimulert i språk. Når man ikke snakker til barna sine og lærer dem språket, så går det utover språkutviklingen.
Jeg tenker ofte på den tanken hvor langt inne i rommet jeg var. Hvor var sengen og hvor mye oppmerksomhet jeg fikk i den unge alderen? Det er sant som norske og internasjonale pedagoger ved barnehager sier i dag. De første årene hos et barns liv er avgjørende for fremtiden.
Det var også mange barn som ble underernærte fordi måltidene var svært begrenset. Og ordet «pedagogikk» eksisterte nesten ikke på barnehjemmene.
Det er ingen som vet hva barn har i bagasjen, og den setningen kan jeg nok si meg enig i.